«Seriøst? Ska’ru fløtte hemmat?!» Noen sekunders tenkepause. «Nei, så tøft!»

Dette har vært gjengangeren i responsen jeg har fått av både venner og bekjente, fra da jeg for to år siden begynte å dele tanken om at jeg ønsket meg hjemover igjen til Lillehammer-regionen. Det var aller mest for min egen del, for å kjenne hvordan det var å si det høyt. Sjekke ut responsen på dette store, livsendrende valget. For det var slik det føltes, der man satt i en leid leilighet i storbyen med alle slags muligheter rett utenfor døren. Hva slags liv skal man velge for seg og sitt? Det spørsmålet har vært gjentakende, siden jeg også skal ta over gården hjemme. Det er to vidt forskjellige liv med sine fordeler og utfordringer. Det har vært en prosess, både praktisk og i hodet.

Et verdivalg

Valget ble tatt og nå er jeg her, i bygda mi; Gausdal! To måneder etter flytting, føles valget fortsatt veldig rett.  Jeg slår av en prat med kjente på butikken, kjenner naboene mine, gått mer fjelltur enn resten av året sammenlagt og har hatt planer hver helg. Jeg har ikke rukket å kjede meg et eneste minutt. Regionen har endret seg den også, mye nytt har dukket opp og det føles på mange måter som å bli kjent på nytt i et kjent område.

Det er klart det vil komme utfordringer også, det er sånn livet fungerer uavhengig av hvor en bor. Noen har allerede meldt sin ankomst, i form av blant annet tak-lekkasje og annet «snacks». Utrolig nok føles det håndterbart. Kanskje fordi det er noe helt eget ved å sitte på verandaen en frisk høstkveld og kjenne lukten av epletre sprekkfullt av modne epler fra egen hage. Det trumfer mye annet «træl». Jeg tar det som en bekreftelse på at jeg tilbake på rett sted, og det føles fryktelig godt.

Hilsen,

Britt-Ida Tøftum